Scenekunstklassiker #7
Daniel Mariblanca / 71BODIES:
In First Person: The Dance
2026(English translation below)
I Scenekunstklassiker # 7 skriver Mariko Miyata-Jancey om forestillingen In First Person – The Dance, av og med Daniel Mariblanca sitt danse- og performance-kompani, 71bodies. Hun skriver om forestillingen slik hun husker den fra da den ble spilt under Oktoberdans under Korona-pandemien høsten 2020, og dykker ned i hvorfor – og på hvilke måter – den forestillingen fortsatt lever i henne.
Bokserien Scenekunstklassikere, utgitt av Black Box teater, er et dypdykk i den frie scenekunsten fra og med 1970-tallet og fram til i dag, skrevet av ulike forfattere, og alle med utgangspunkt i personlige opplevelser av en forestilling.
Jeg husker oss som nære, publikum til hverandre, og oss i publikum til Daniel på scenen. Jeg husker det som at jeg kan strekke ut hånda hvis jeg vil, ta på Daniels nakne kropp. Han har en maske på seg, en maske med mennesketrekk – naturalistisk, men derfor desto mer fremmedgjørende. Men jeg opplever at etter hvert som Daniel danser, beveger og snakker seg gjennom første del av forestillingen, så blir det at ansiktet hans er dekket av masken, tvert om noe som inviterer til – og åpner opp for – å være usjenert til stede med kroppen hans. For når jeg ikke ser ansiktet hans, blir det mindre skummelt å virkelig være sammen med den nakne kroppen. Jeg kan være titteren, observatøren, skamløst lære å kjenne denne kroppen som går utenfor de binære kroppene jeg kjenner fra før av.
In Scenekunstklassiker # 7, Mariko Miyata-Jancey writes about the performance In First Person – The Dance, by Daniel Mariblanca's dance and performance company, 71bodies. She writes about the performance as she remembers it from when it was performed at the Oktoberdans festival during the Corona pandemic in the autumn of 2020, and dives into why - and in what ways - that performance still lives in her.
The book series Scenekunstklassikere published by Black Box theater, is a deep dive into the free performing arts from and including the 1970s until today, written by various authors, and all based on personal experiences of a performance.
I remember us as close, the audience to each other, and us in the audience to Daniel on stage. I remember it like I could reach out my hand if I wanted to, touch Daniel's naked body. He wears a mask, a mask with human features – naturalistic, but therefore all the more alienating. But I find that as Daniel dances, moves and talks his way through the first part of the performance, the fact that his face is covered by the mask, on the contrary becomes something that invites and opens up for us to be unashamedly present with his body. When I can't see his face, it's less scary to really be with his naked body. I can be the viewer, the observer, shamelessly learn to know this body that goes beyond the binary bodies I already know.
